Han ankom, og bordet var allerede dekket for to med forretter før paellaen: oliven, pommes frites og noen blåskjell som flekket duken i en stiplet linje og meldte fra til dem som ikke forventet å se begge begynne å småspise.

– En øl?

– Nei takk – sa nevøen – jeg drikker ikke når jeg kjører.

Han tente seg en sigarett mens onkelen forlot stuen for å helle opp risen og skyve askebegeret fullt av sigarettsneiper ut mellom tallerkenene. Han så på noen av familiebildene der faren også var med, og undret seg igjen over denne invitasjonen til å være alene med denne idioten.

Mens han tok seg tid på kjøkkenet, forberedte onkelen mentalt spørsmålene og de mulige svarene, samtidig som han forbannet sviingen som det å skjære noen sitronskiver hadde gitt i fingerneglene. Mellom dem, stuen og kjøkkenet, var det en smal korridor, så smal at det virket som om verken den ene eller den andre fikk plass til å komme nærmere og bygge bro over veggene mellom dem.

En pinlig stillhet når de to satte seg ned, vendt mot hverandre, adskilt av en kjele full av gul ris som reflekterte enda mer på den røde duken. Det som avbrøt den, “Skal jeg servere deg?” eller “Kanskje det mangler salt”, var så unaturlig at de begge savnet stillheten i de få sekundene med lyd.

– Jeg inviterte deg til lunsj for å fortelle deg noe veldig viktig – sa han med et halvt smil etter den tredje ølboksen, og følte seg sikker på hva han skulle si – jeg vet ikke hva du vet om din fars sykdom, men.

– Lite, og lite er det jeg vil vite – sa den unge mannen, i påvente av enhver visshet som kunne såre ham.

Onkelen skrudde opp fjernsynsvolumet, plukket opp kornene som var spredt på duken, farget den ytterligere med aske som falt fra sigaren hans, og sa et par selvopptatte setninger om risen sin. Etter nok en pinlig stillhet forlot han brorens sønn i stuen og gikk tilbake til kjøkkenet for å tenke over hvordan han skulle håndtere temaet.

Da han var på vei ut, sint over den femtende familiefellen, men sikker på sin uvitenhet, gikk de gjennom hverandre i korridoren, og den ble enda mindre, en tunnel uten utvei.

– Sykdommen regner med ti år i hver generasjon – sa onkelen plutselig og sjekket hvordan nevøens hud i løpet av sekunder begynte å stritte – hvis faren din begynte da han var førti – fortsatte han med skjelvende stemme, med mye tvil om at han hadde begynt, men bevisst på at han måtte fullføre det – du, vel, du vet, i tilfelle du hadde det, noe du ikke har, vel, du vet.

Han gikk ut og gned veggene og følte seg skitten på grunn av smalheten som fikk ham til å berøre den som hadde avsagt dommen. Vel i bilen lente han hodet mot rattet for å stoppe det, som om tankene skulle slutte å snurre.

Jeg var 18 år gammel, og jeg tenkte at det bare var 12 år igjen.