Jeg hadde ikke spist opp isen jeg hadde slikket på siden strandpromenaden, da vi kom inn på gårdsplassen til leilighetshotellet der vi tilbrakte sommeren hvert år. Vi hadde akkurat kommet hjem fra en familiemiddag, etter å ha fortalt vitser i en strandbar der vi alltid spiste det vi likte best på den tiden av året: sardinspyd med et glass gazpacho. I bygningen med fjorten etasjer og åtte hundre rom i frontlinjen var det mange mennesker spredt mellom restauranten i etasje 0, den i etasje 6, spillrommet i femte etasje, teatret, det døgnåpne treningsstudioet og på de små, opplyste terrassene til hver av leilighetene. Den natten hadde jeg problemer med å sove, for jeg var bekymret når jeg så for meg livet til de andre menneskene, de andre familiene, som hadde bestemt seg for at de ikke skulle gå på strandpromenaden den kvelden. Jeg så for meg at de lagde hjemmelaget pizza, spilte kort, gikk på underholdningsshowet på leilighetshotellet eller fikk nye venner i biljardrommet i femte etasje.

Neste dag var vi slitne etter en hel dag på stranden, og det var sent å gå en tur og spise stekt fisk til middag i nærheten av havnen. Vi lagde hjemmelaget pizza, skrudde på lyset på terrassen, og etter et kortspill tok vi omkamp ved biljardbordet i femte etasje. Den natten hadde jeg problemer med å sove, jeg var bekymret og så for meg alle de andre menneskene, andre familier, som hadde bestemt seg for at de ikke ville bo på leilighetshotellet den natten. Jeg så for meg at de fortalte vitser på en strandbar mens de spiste sardinspyd og et glass gazpacho. Deretter skulle de ta seg en is på strandpromenaden.

Denne første sommeren, den første etter at jeg uten sikkerhet fikk vite utløpsdatoen min, var jeg klar over at jeg allerede før den mulige, den varslede, den jeg hadde 50 % sjanse for å få, var i ferd med å få en sykdom med navnet «frykt» og etternavnet «å gå glipp av noe».

Og siden den gang har livet mitt blitt en bekymring (sinvivir) forårsaket av mitt ønske om å leve (vivir).