Kapittel 7

HAN VAR EN PERSON FØR HAN BLE PASIENT

Illustrasjon av Paloma Agüera

En sky vintersol våger seg inn gjennom de små hullene som fyller persiennene. Strålene som klarer å passere gjennom dem, i den uuttømmelige kampen som lyset har for å okkupere mellomrommene, skaper linjer der det flyter små støvkorn i suspensjon som danser i takt med klarhetens rytme og som slutter seg, trekk etter trekk, med røyken fra en sigarett som allerede smaker natt, tonic, svart slim.

Han beveger kroppen før han legger vinylplaten på platespilleren. Han vet hvordan det kommer til å høres ut før han setter på nålen og imiterer basstrommeklappet ved å vibrere med leppene og leke med tungen bak tennene.

En raslende lyd opptar de første sekundene når safiren berører kloretylenet, så roper to stemmer, hans og Stings, «Roxanne!» parallelt.

Med den ene hånden tar han opp sigaretten han har lagt i askebegeret, med den andre en ølboks: et dypt drag og en drink til, denne siste er lovende. Samtidig beveger han hele tiden en del av kroppen til rytmen av The Police’s hvite reggae og synger mens han ser på vinylplaten som ikke slutter å spinne, som om pusten hans, som om han roper «you dońt have to sell your body to the night!», er elektrisiteten som setter vinylplaten i bevegelse spor etter spor.

Kaffen han etterlot på kjøkkenet da han vaklet inn i huset, bobler ikke ennå, men den begynner allerede å impregnere stuen med sin lukt og sitt løfte om å redde prosessen fra fyll til bakrus, fra overflod til mangel, fra liv til død, så raskt som mulig.

Bare noen få sekunder til før frokosten, før han kommer tilbake til virkeligheten og beveger føttene i takt med trommene under de siste slagene i et refreng som gjentar seg i det uendelige: «Roxanne! (sett på det røde lyset)», «Roxanne! (sett på det røde lyset)». Med fingrene spiller han på en imaginær gitar, og med tærne tar han tak i det myke flanellteppet som han har koreografert på en stund før musikken begynte å spille.

Han roper et siste «Roxanne» og faller ned på kne, akkurat slik at lyset fra en gryning som nesten er over når øynene hans, og korene ender opp med å synge og lyse opp ansiktet hans, som om de ville fortelle ham noe: Sett på de røde lysene.

Har du noen kommentarer til dette avsnittet?

Gå til Forum-delen for å dele dine reaksjoner, meninger, kommentarer eller spørsmål om tekstene skrevet av Luis i avsnittet «Chronicle of a Fortune Foretold».