Kappitel 16

HVA OM

Hoste som etterlater slim. Ambulansen ankommer med lyd og lys. Igjen. En vei med kurver og stup. Så, på motorveien, overskrider han fartsgrensen, men ikke mye. Allerede på sykehuset. Det er plass i korridoren. Skille det presserende fra det viktige. Om noe, er jeg den andre. Fire dager uten utskrivning. Blodprøver, bleieskift, PEG, perkutan endoskopisk gastrostomi, ta den bort! Hva i helvete må man gjøre for å dø? Lungebetennelsen har spist en lunge. Det er ikke plass til mer slim. På den sjette dagen kommer han, min sønn, drep meg! Ikke gråt. Jeg fjerner den nasogastriske sonden. Hva skal jeg si? Jeg hører underskriften på papiret. Pennen som river arket. Så lenge det varer. Timer. Minutter. Dommen min, endelig. Maskinen som måler pulsen min, fremkaller jordskjelv. Morfin og drømmer.

Når bursdagssangen er over, puster jeg inn og fyller lungene med luft. Vi er i ungkarsleiligheten min, den jeg aldri hadde, vi er i mørket, bortsett fra de små flammene på sjokoladekaken som lyser opp de smilende ansiktene til hele familien min, den jeg har dannet og den barna mine danner: mannen hennes, kona hans, barna deres som nå er barnebarna mine. Hun er også der, Marta, jeg kaller henne det hvis jeg ikke kommer på noe annet navn, den eneste kjærligheten jeg hadde etter skilsmissen. Jeg står foran bordet, stabil, uten å lete etter en rullestol å sitte i, for det finnes ingen. Jeg har rester av ris i barten som beveger seg når jeg trekker pusten fordi jeg kan spise selv. Det tennes et lys for hvert år som er tilbakelagt, 57, og det er jeg som har snudd lighterhjulet jevnt og trutt, som om det var det, hvar det vanligvis er for alle, hva det må være: en enkel bevegelse der fingeren beveger friksjonssteinen av stål slik at det oppstår en gnist. Et av barnebarna har bestemt seg for å fortsette å synge, og et annet messer kallenavnet mitt, kallenavnet mitt for ham, «Abu, Abu, Abu!». Jeg vil at ett av dem skal oppkalles etter meg, og slik blir det, i hvert fall til han blir født. På sofaen står det esker pakket inn i innpakningspapir. Jeg vet ikke hva som er inni, men jeg ser det for meg; noen sokker, som i fjor, og året før det, Real Madrids basketballtrøye som jeg, nå som jeg tar vare på meg selv, kanskje kan vise frem på en fest med arbeidskameratene mine, og, som hovedrett, noen billetter til en Sting-konsert, selv om det er synd at han bryter med The Police. Jeg gleder meg til å åpne dem, reversere prosessen: Jeg puster inn og tømmer lungene for luft. Jeg blåser ut alle sammen.

Nå ja, fullstendig mørke.

Siste pip fra elektrokardiografen.

Jeg skulle ha fylt 57 år i år. Det skulle jeg ha gjort.

Do you have any comment about this section?

Go to the Forum section to share your reactions, opinions, comments or questions about the texts written by Luis in the section “Chronicle of a Fortune Foretold”.