Hver dag, uten å gå glipp av avtalen, er det et øyeblikk der denne scenen vises på filmlerretet som er vårt sinn. En scene som får meg til å føle at minner er noe fysisk, noe som er gjenkjennelig for berøringssansen: en bombe som når den eksploderer frigjør millioner av små krystaller som fester seg et sted inne i brystet mitt.

– Jeg vil ikke at du skal komme og hente meg, aldri mer – ansiktet hans, som blir mer forvridd for hver stavelse, vender seg mot et annet sted når jeg forteller ham at jeg har tenkt å treffe ham sjeldnere, som om ordene dermed ikke ville såre ham. – Du trenger ikke å ta meg med på trening eller til instituttet, jeg foretrekker å gjøre det alene. – Og etter denne setningen begynte øynene som pleide å stirre på meg, til det eneste stedet han trodde var trygt og ikke stjålet bort, for første gang å se en kropp tilbake som skulle ende opp med å bli mer kjent enn han hadde ønsket.

Kutt! Det er lyden før faren min begynner å gråte. Jeg er i første terapitime, og det bildet, som alltid er på min personlige plakat, ønsker å være hovedpersonen i dag. Det snek seg inn før jeg i det hele tatt hadde sagt navnet mitt.

– Fortell meg hvordan du har det, Luis – sier psykologen – fortell meg om den tanken du har viklet deg inn i, fortsetter han, vel vitende om hvilken skade historiene vi forteller oss selv kan gjøre, de som får oss til å stirre på uendeligheten en stund, den uendeligheten som bare finnes inne i hodet vårt.

Det var rundt 2004, og han hadde allerede gått på line en stund, bokstavelig talt, det virket som om han gikk på en av dem. Han var en trapesartist som hadde glemt faget sitt og vendte tilbake til sirkuset for å gjøre showet sitt. Publikum buet og dømte ham hver gang han falt. Og jeg, hans personlige Julius Cæsar, viste ham tommelen ned da jeg hindret ham i å fortsette å hente meg på skolen. Jeg ville ikke bli sett sammen med ham, jeg forsto ikke at han ikke gikk som alle andre, at han ikke snakket som alle andre, at han kjeftet på hver eneste lille detalj i hverdagen.

Når han falt, ikke alltid i bokstavelig forstand, var det ingen som strakte seg etter ham, ingen av de stedene han pleide å holde fast i da han var «normal», var der. Fra supporterne kom det bare krav og press, og på det tidspunktet nektet jeg, som var fortapt i et system som ikke lar deg føle, som ikke lar deg gråte, som vanærer alt som ikke daglig vises på TV eller, for tiden, i sosiale medier, å støtte faren min, den ene personen som alltid hadde båret meg i armene sine. Jeg satte meg på tribunen og sluttet meg til det publikummet som ikke innrømmer feil, det publikummet som ikke aksepterer forskjellen, ufullkommenheten. Jeg holdt meg for øynene slik vi gjør når vi ser en sprøyte på skjermen. Jeg snudde på hodet som om jeg nektet å gi veldedighet til noen som tigger.

«Sannelig sier jeg dere: I løpet av denne natten, før hanen galer, skal dere fornekte meg tre ganger.» Matteus 26:34

– Og hva tror du han ville sagt til deg? – spør terapeuten meg når jeg forteller at jeg stengte døren til en broderlig kjærlighet i bytte mot en sosial anerkjennelse som det ikke var så mye å si på til slutt. – Hva ville du sagt til ham hvis han var her foran deg – insisterer han når han ser at jeg fortsetter å telle krystallene som er spredt på brystet mitt. – Ville du løftet faren din opp fra bakken hvis han falt nå?

Hver av tårene mine inneholder en avvisning, et «nei» som svar. Hver og en av dem inneholder et «la meg være», et «det er best vi blir hjemme», «ikke kom og hent meg», «jeg er ikke en del av denne filmen», den samme som tankene mine nå viser med forsinkelse.

Jeg var tenåring, jeg ville bare ha litt normalitet, var det for mye forlangt?