Kapittel 2

DET NORMALE OG DET NORMATIVE

Illustration de Paloma Agüera

Vi gjorde det ikke særlig bra det året, og med det som var igjen av Tippeligaen var det lite som kunne fikses. Nestsiste kampdag og nok et tap, det femtende på seksten kamper så langt. Vi ble ikke engang sinte lenger. Trenerne ropte heller ikke til oss fra benken for å korrigere oss. Noen få oppmuntrende ord hvis de så at en av oss var nedfor, noen heiarop når vi kom oss forbi midten av fotballbanen. Men det var ikke noe press, det var alt. Små fotballspillere uten fremtid som hadde det gøy, selv i nederlag, en vårlig lørdag formiddag. De fleste av oss tenkte bare på å fullføre kampen og spille utenfor banen uten regler eller klemme en cola og et baconsmørbrød etter en dusj.

Endelig går sluttsignalet. Jeg hilser på motstanderne og gratulerer dem. Jeg prøver å gå så fort jeg kan til garderoben, men de som kommer fra benken har gått foran meg. Jeg tar dem igjen, så mye at jeg kan høre en samtale jeg ikke burde høre: «Aguilars far ser ut som en robot», sier en av lagkameratene mine. Han ler. «Han har ikke sluttet å skrike under hele kampen, det så ut som om han skulle til å spise rekkverket», svarer den andre. Han ler. En tredje slutter seg til dem og begynner å gå som faren min, fra side til side, med noen stopp som gjør at han mister balansen bakover, faller fremover og må støtte seg mest mulig på sidene. De ser meg og ber om unnskyldning. De var bare barn, tenker jeg nå. Vi er bare barn, tenkte jeg da. Jeg lo ikke, men det ville jeg ha gjort hvis jeg var en av dem.

«Fader, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Lukas 23:24

Før kampen, som i hver kamp, var han allerede der og ventet på å ta imot meg. Til og med før de andre fraskilte fedrene som i likhet med ham bare kunne treffe barna sine i helgene. Noen av dem gikk ikke engang på fotball. Det virket som om dette var det eneste han husket. Han kjempet for å kysse meg før jeg gikk inn i garderoben, veksle noen ord, gi meg noen råd. I løpet av de 90 minuttene, selv om han kanskje ikke var klar over det, ropte han til meg at jeg skulle komme i posisjon, ikke gå så mye opp, gå ned, løpe, dytte. Noen ganger ropte han bare uten noe formål, med store problemer med å få ordene ut eller med ord uten noen tilsynelatende logisk rekkefølge. Han skrek at jeg skulle gjøre hva som helst for at lidenskapen hans, som nå var en ukontrollert følelse i et uoversiktlig kaos styrt av sykdommen, skulle gjenspeiles på banen, den banen han selv betrådte i Tippeligaen.

«Hva feiler det faren din?» spør en annen kollega meg i dusjen etter kampen. Jeg er overrasket fordi jeg synes spørsmålet hans er modent, og enda mer hans svar: «Det ser ut som en sykdom». Han fortsetter å dusje uten å legge mer vekt på det. Han er bare et barn, tenker jeg nå, han ser ut som en voksen, tenkte jeg da.

Jeg gjør meg raskt ferdig, jeg er den første, og prøver å komme meg ut av garderoben mens kollegene mine insisterende ber meg om å bli en stund, for å henge litt i baren. Det er tiden for å prate om innforstått sladder og den sanne meningen med fotballaget: å dele en tid uten plikter og timeplaner med venner.

Utenfor står fedrene som har kommet for å se barna sine, og snakker om ulike emner og drikker øl, noen den første, andre den tiende, ledsaget av tapas som de får i kiosken ved siden av garderoben, den samme som lager baconsmørbrødene og som faren min flytter seg noen meter unna for å vente på meg. Han vet at jeg ikke liker å være her, jeg vet ikke om han skjønner hvorfor, men jeg inviterer ham til å gå hjem til bestemor, så spiser jeg smørbrødet mitt der hvor ingen ser oss. En av fedrene, som allerede er full, nå vet jeg det, roper noen vitser til faren min når vi går. Han prøver å snu seg for å svare ham, men han har problemer med balansen og bestemmer seg for å fortsette å gå, mens han bekymrer seg for å holde tempoet.

Jeg ville helst ha sett ham full, som vanlig, jeg var jo bare et barn. Nå har jeg virkelig lyst til å drikke den colaen, selv om jeg må balansere.

Har du noen kommentarer til dette avsnittet?

Gå til Forum-delen for å dele dine reaksjoner, meninger, kommentarer eller spørsmål om tekstene skrevet av Luis i avsnittet «Chronicle of a Fortune Foretold».