Med knærne på bordet ved siden av veggen står den lille gutten med ansiktet presset mot vinduet og ser fascinert på det som skjer på gaten. Klokken er sju om morgenen, og ingen er våkne hjemme ennå, men han har ligget våken en stund og ventet på dagens mest utrolige øyeblikk. Når han hører faren sjangle nedover gangen, på vei ut av rommet og på vei for å tisse for første gang om morgenen, roper han på ham, og selv om han vet hva sønnen holder på med, holder han seg fast, klemmer på blæren og lener seg ved siden av sønnen ved bordet for å ta del i showet som noen menn utfører to etasjer nedenfor, på gaten, hver dag, fra mandag til søndag, nesten alltid til samme tid.

– Det er veldig tydelig for meg, pappa – sier den lille gutten og holder den flate nesen presset mot glasset.

Før han følger stien som fører til toalettet, fjerner han øyeskorpen, kysser pannen og kaster et siste blikk ut på gaten, der forestillingen er i ferd med å ta slutt. I døren til rommet, som om han husker noe han kommer til å glemme etter å ha tisset, snur han seg rundt og forteller ham at det fortsatt er en lang vei å gå, at han bør fokusere på å studere, for det, som for alt annet, er det viktigste å studere. Gutten, som ennå ikke er ferdig med barneskolen, rykker ikke en gang til ved dette imperativet, men endrer ansikt når faren til slutt sier at når han blir stor, vil han også bli noe annet.

– Men du er jo allerede voksen, kommenterer han overrasket med hodet vendt mot døren.

På badet, mens han vasker hendene foran speilet, ser han ikke så gammel ut at han ikke kan være noe annet, at han ikke kan drømme om en annen sønn, en annen jobb, en rutine i en fjern by, nye venner. I en alder av 33 år har han egentlig bare livet foran seg.

På vei til soverommet for å vekke kona og lage frokost sammen, blir han nok en gang avbrutt av sønnen som drar i buksene hans og roper utålmodig til ham:

– Når jeg blir stor, vil jeg bli søppelbilsjåfør.

(Dette kapittelet går foran et som er meg som vokser opp og tenker at jeg vil bli mange ting i fremtiden, men jeg er redd fordi min fars drømmer ble avbrutt. Det er derfor jeg flykter fra det jeg egentlig vil, så det ikke skal skade meg).