Mens jeg utålmodig ventet på heisen, husket jeg igjen ordene som hadde ført meg hit: “Kom så fort som mulig, vi må ta en avgjørelse som haster”. Jeg trykket på knappen flere ganger, selv om den allerede hadde lyst rødt en stund, helt til dørene åpnet seg, og jeg slet med å slippe folk ut før jeg kom inn. Inne på rommet, 404, hostet faren min som om det ikke var det siste han ønsket å gjøre i livet, resignert fordi lungebetennelsen hadde valgt ham som dansepartner igjen, slik den hadde gjort så mange ganger de siste årene. Han hadde mange maskiner tilkoblet, to flere enn vanlig, og tau som bandt ham fast til sengen gjennom føttene og hendene. Han hører meg ikke, tror jeg, snakker ikke, selv om han kommer med stønnende lyder, og klarer ikke å holde blikket festet på noe punkt. Han river av seg oksygenslangen, jeg vet ikke om det er med vilje, også den som gir ham mat, den som gir ham serum og medisiner. En sykepleier tar meg medfølende på ryggen og peker mot døren der legen venter på meg. Hun vasker faren min og setter ham tilbake på intravenøst, PEG, overlevelse. Jeg går ut i korridoren og legger merke til at min fars onomatopoetier ikke forstyrrer noen. – Takk for at du kom så raskt, sier legen og tar meg i hånden. Korridoren er lang og, med unntak av en blå strek halvveis opp på veggen, helt hvit på gulvet og i taket. Som denne mannens kjortel, som sykepleiernes kjortler. Det er mange mennesker, men det er bare han og jeg. Faren min og jeg, mener jeg. Legen er bare en formalitet, mappen i hendene hans materialiserer det: Merk med X palliativ behandling, beroligende, morfin, hele pakka.

– Han kommer ikke til å føle noe – fortsetter han.

Livet hans blinker foran meg, jeg ser lyset i enden av tunnelen. Det er lenge siden jeg har husket min friske far; en ubetydelig samtale i bilen mens jeg kjører, munnen hans som tygger på et kjøttstykke under et måltid en hvilken som helst mandag, lukten av avispapir når han kommer ut av badet, ham som person. Hele hans univers i en trang sykehuskorridor. Mental demagogi, skyldfølelse, minnet som gjør sitt. Jeg hadde dette klart for meg, nå er det en evig tvil konsentrert på noen få sekunder.

Jeg aksepterer personvernerklæringen: en underskrift.

Legen tar meg medfølende på ryggen. Han snur seg og går inn i et annet rom med en annen pasient som er forkjølet. Jeg står noen minutter i korridoren med blikket festet til en verden som ikke har sluttet å bevege seg til tross for alt, til tross for dette. Og når jeg endelig våger å gå, gjør jeg det uten å si farvel til faren min, vi bødler dekker alltid til ansiktene våre.