Kapittel 27
VI ER FAMILIE
Moving Forward møte
Madrid, juli 2023
En gruppe mennesker som deler fjerne forfedre, frykt, tvil og behovet for å forstå, sitter sammen for første gang på stoler som danner en sirkel. I løpet av de første minuttene, mens alle ankommer, er det litt stille, trivialiteter i samtalen, «hvordan var turen», «hvor varmt det er i hovedstaden», «beklager forsinkelsen». De sjenerte blikkene på hverandre, de avmålte, overfladiske frasene, de normative samtalene, «hyggelig å treffe deg», venter på muligheten til å eksponere seg i dette rommet som er ukjent for oss, til tross for de felles tingene, til tross for at bare vi, mennesker som aldri har møttes før, snakker et språk som bare kan forstås i dette rommet.
Psykologens ankomst, som skal fungere som konferansier, moderator og venn som kjenner alle de tilstedeværendes individuelle historier, bryter en is som var ivrig etter å sprekke. Nå er alle øyne, ikke lenger sjenerte, men håpefulle, rettet mot ham, som smiler og overfører sin lykke over å være til stede, fordi noen har kommet fra så langt borte, for å møte det som gjør oss og kan gjøre oss så mye skade.
– Hvordan føler du deg? – spør han og gir turen til de andre.
Taushet, halve smil, isen har ikke blitt brutt så mye.
– Jeg kan tenke meg at det vil være nerver, tvil, men også et stort ønske om å dele hvordan vi har det med sykdommen, med livet, med relasjonene våre – sier psykologen for å få i gang samtalen – dere har så mye til felles…
– Jeg er redd – sier en ung jente nervøst og avbryter spesialisten – jeg er veldig redd – fortsetter hun, etter å ha fortalt at resultatet av gentesten hennes er positivt – men terapien har hjulpet meg til ikke å forutse, til å glede meg mer over partneren min, meg selv, til å vite at det er flere som meg, når jeg trodde jeg var alene.
Hun ber om unnskyldning for tårene som ledsager ordene hennes, og skjuler øynene en stund til hun hører tårer som sine egne som snakker til henne, som blir forstått gjennom det språket som vi alle har kjent lenge, men som vi i dag er den første dagen vi begynner å bruke. Bak hvert av våre øyne, noen våte, noen gjennomvåte, er det samtaler som ikke har blitt forstått der ute, dyp, genetisk frykt, delte historier, parallelle liv, det samme timeglasset, en klokkes sekundviser, drømmer som knuses av kromosomenes vekt, de samme alternativkostnadene, den samme somatiseringen, det korte livet, den evige jakten på intensitet, skyldfølelsen over umuligheten av alltid å være lykkelig, alderdommens konstante press, arven, barna våre, forventningen, å dø stående eller ende livet sengeliggende.
Etter den felles gråten, den ordløse samtalen, var det ikke mer stillhet før vi tok farvel, ikke flere komplimenter heller. Bare rene, åpenhjertige samtaler om livene våre. Vi imøtegikk det den ene sa, illustrerte med et eksempel hva som hadde skjedd med en annen i en annen tid, på et annet sted. Latter for vår ulykke nå som den ikke er så sterk fordi den er ledsaget. Enighet om det somatiske: snublingene som virker som advarsler, humørsvingningene som bare er frykt, eller kjedsomhet med systemet vi har skapt og som hindrer oss i å leve (vi er heldige som kjenner all verdien som dette verbet har). Selv om det nå er mye tydeligere for meg: Å leve, selv om jeg trodde det var umulig at folk med testen i hånden kunne fortsette å smile, få barn, komme seg ut av sengen, forberede seg til en konkurranseeksamen. Å leve, selv om forestillingen om hva som venter deg gjør det vanskelig å elske, å ta vare på dem du er glad i, å vakle i sekundene.
Å leve for løftet om å se hverandre igjen, slik at språket vårt ikke går ut av bruk her, i Kina, Uganda, Venezuela og hvor enn denne store familien befinner seg.
Do you have any comment about this section?
Go to the Forum section to share your reactions, opinions, comments or questions about the texts written by Luis in the section “Chronicle of a Fortune Foretold”.