Hei, A.

Jeg tenker mye på deg, og jeg beklager hvis det å skrive til deg tvinger deg til å svare. Det gjør det ikke. Egoistisk sett tror jeg at jeg gjør det mer for å sette ord på alt dette, for å finne et frirom fra vurderingene vi alle utsettes for hver dag, for å prøve å slippe ut disse spøkelsene, de svarte fuglene på et blankt papir. Som om sinnet mitt var en enorm tønne med tanker og disse bokstavene det endelige røret de renner ut gjennom. Jeg skulle ønske det var like virkelig som det er visuelt.

Når jeg tenker på deg, forestiller jeg meg at du sitter på skulderen min, en moralsk og åndelig veileder som forsiktig trekker i tøylene mine før jeg begir meg inn i hjernealgoritmens evige labyrinter. Jeg beklager å måtte si at du ikke alltid lykkes, selv om du av og til må trekke veldig hardt og minne meg på, ord for ord, alt arbeidet vi har gjort i alle disse årene for å få meg til å akseptere min egen uunngåelige tilstedeværelse: mine svarte og hvite brikker som kjemper om en plass på brettet i hodet mitt.

Hvis du leser dette, er det fordi jeg i det siste har forsøkt å manipulere spillet, du vet, kontrollens villfarelse, og de brikkene jeg minst av alt ønsker å fremme, er i ferd med å sette meg i sjakk. Jeg skriver til deg fordi du forstår meg, fordi jeg vil at du skal fortelle meg at alt er riktig eller galt. Jeg skriver til deg fordi jeget på skulderen min har tatt en velfortjent ferie, og jeg trenger å fornye det.

Jeg forteller deg ikke noe nytt hvis jeg sier at jeg alltid har tenkt mye på døden, særlig når jeg er overbevist om at jeg er mindre redd for den enn for sykdommen. Men nå som jeg tenker mer på sykdommen fordi jeg vil bli far, er jeg redd for at et barn kan endre den eneste vissheten jeg trodde jeg hadde i dette livet: Hvis sykdommen en dag kommer til meg, hvis jeg slutter å være min egen herre, vil jeg dø den dagen. Og jeg vet ikke om jeg vil ha noen i nærheten til å stoppe meg.

Takk for at du alltid er der, over skulderen min.

P.S. «Tanken på selvmord er en stor trøst: Ved hjelp av den kommer man seg gjennom mang en mørk natt». Friedrich Nietzsche.

Kjære deg.

Det er alltid en glede å høre fra deg. Jeg leser deg med personlig glede, som venn snarere enn som psykolog, og, tillat meg det, med en frivol glede over din spesielle følsomhet, som du er så dyktig til å sette ord på, selv om den er som hos mange andre.

Min jobb er å så tvil, slik at du kan finne det som ser ut til å være visshet. Jeg prøver å veilede deg på en vei som er tro mot dine verdier, for jeg tror ikke det finnes noen visshet, og noen beslutninger er heller ikke bedre enn andre. Men ut fra det jeg leser om døden, er du klar over hva som er din verdi, og hvis det er din disjunktive syllogisme, må du ikke vente på sykdommen: dø nå. Jeg kjenner fortsatt ingen som er herre over seg selv, eller er det slik at akkurat nå er du det? Du har nettopp innrømmet at du ikke engang er i stand til å kontrollere tankene dine. Siden ingen er det, hva betyr det da å være sin egen herre?

Hvis vi mennesker en dag skulle sette oss ned og begynne å tenke over det absurde i tilværelsen vår, hvor tilfeldig den er, ville vi holde fastere i det som får det hele til å virke fornuftig. Hva holder deg gående i livet nå? Hva gir deg en følelse av å eie deg selv? Kanskje er det å skrive for andre, eller å omfavne henne hver kveld. Hvis et barn holder deg oppe i livet, med eller uten sykdom, har du igjen funnet noe som får deg til å stå opp. Vi gjør det alle sammen: den evige søken etter å gi mening til det som ikke har noen mening.

La brikkene flytte på seg, det er deg, og ta deg friheten til å gjøre det du virkelig har lyst til. Selv om det gjør vondt, selv om det er skummelt.

Ikke slutt å skrive til meg.

P.S. Og mens du er i gang..: «Jo mer opphøyet livet er, desto mer absurd er tanken på å miste det». Albert Camus.