Kappitel 26
BILDER
Jeg har kjempet mot perserne og erobret Balkan. Jeg kjenner hele Hélade, jeg har sovet i Anatolia. Jeg har betrådt Dareios den stores grav og vandret på Silkeveien. Mine grenser strekker seg utover Indus, og i hundrevis av byer har jeg skrevet mitt navn. Jeg har spist middag sammen med andre kulturer, lært språk og tatt med meg de fremmede jeg har møtt på min vei inn i hæren. Jeg har kunnet be til andre guder så vel som til mine egne, forrådt noen for å favorisere andre. Jeg har kjempet mot ville dyr, jeg har gått over fjell som er oversvømmet av snø. Jeg sviktet Babylon. Jeg leste Aristoteles. Jeg ble inspirert av helter jeg overgikk og fortsatt misunner.
Jeg hadde alle venner, noen flere enn jeg ønsket å ha. Jeg leste flere bøker enn jeg kan huske. Jeg forlot en nasjon i tårer fordi jeg ikke snakket med hver eneste person i den, fordi jeg ikke prøvde alle oppskriftene, fordi jeg ikke satte fotsålene mine på alle gatene. Jeg gikk glipp av ting fordi jeg ville ha alt. Jeg vil alltid ha dårlig samvittighet for at jeg gikk glipp av dem og for at jeg ville ha dem så mye. Jeg løp og kom til alle steder for å ende opp med ikke å være på noen av dem. Jeg jaget ting uten å vite hvorfor, som en katt etter en leke, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre når jeg hadde dem i munnen, når jeg biter glemmer jeg å smake. Jeg beundret den reisende og kontorarbeideren. Ungkaren og den gifte. Den ensomme og den ledsagede. Jeg misunte de fattige for deres frihet og de rike for det samme. Jeg ville være både det ene og det andre eller alt på en gang. Jeg led av *saudade* for et minne som aldri fantes, jeg savnet alt jeg kunne ha vært, jeg bebreidet meg selv for ikke å formere meg, for bare å være på ett sted, for å velge noe på bekostning av noe annet, for å ha valgt. Jeg led av søvnløshet fordi jeg ikke kunne spole livet tilbake, fordi jeg tenkte at jeg ikke kunne vende tilbake til de stedene der jeg hadde noe å oppdage. Jeg kunne ikke velge feil hvis jeg ikke hadde tid til å kvitte meg med det jeg hadde valgt, jeg kunne ikke mislykkes hvis jeg ikke hadde margin til å rette opp en feil. Kolonisering av livet med målet og presset fra 30-årene, fra 33-årene, fra bevisstheten om livets endeløshet. Ren ambisjon om å være alt, å konsentrere et helt liv i en tredjedel.
– Hva vil det være på den andre siden av Indus, og hva går jeg glipp av hvis jeg blir?
– Du er allerede fortapt fordi du tenker på å dra – klarer jeg å svare meg selv noen ganger.
Det er i disse stundene jeg ikke lar meg rive med av pothos*, jeg finner alle grensene i en nattlig kos mellom de vanlige lakenene, jeg ser dem i bøker når jeg stopper opp i timevis for å lese mellom linjene på en enkelt side, jeg gjør plass til dem i sofaen mens jeg lar tiden gå, mens jeg tar i besittelse av urets sekundviser som ikke beveger seg når nåtiden grubles over.
Når jeg oppdager at jeg lar meg rive med av å leve fort og dø ung, teller jeg de uendelige stedene som dukker opp i kjedsomheten, i rutinen, i det vi tar for gitt: pusten, lydene som omgir oss, matlagingen som om den var et mål i seg selv.
Hvis pothos kommer, hvis den noen gang har dratt, forankrer jeg meg i henne, fordi hun har alle junglene og fjellene, språkene jeg vil lære, usikkerheten som forstyrrer meg og som hun gir meg tilbake i form av visshet. Hun er Roxana, Parisatis og Stateira, men også Hefaestion, Olympias fra Epirus.
Nå er jeg ikke redd når hun kommer for å skremme meg med sine ambisjoner, nå venter jeg på henne med vissheten om å være på det stedet jeg ønsker å være.
*Et begrep som ofte brukes av antikkens historikere for å betegne impulsene som fikk Aleksander den store til å utføre viktige bragder, som å krysse en elv, grunnlegge en by, besøke et bestemt territorium, et spesielt sted eller noen betydningsfulle personer. I henhold til den mest generaliserte tolkningen var det et slags irrasjonelt ønske om å overskride alle grenser, romlige og tidsmessige, der det var en viss følelse av nostalgi for å oppnå bragdene til de gamle heltene. Dette begrepet ville uttrykke de mer diffuse og uoppnåelige ambisjonene til den makedonske monarken, og forvandle den vanlige følelsen av nostalgi til en konstant lengsel etter det ukjente, det fjerne og det uoppnåelige.
Do you have any comment about this section?
Go to the Forum section to share your reactions, opinions, comments or questions about the texts written by Luis in the section “Chronicle of a Fortune Foretold”.