Første gang vi besøkte ham, ble vi stjerner for en dag. Noen av dem satt ved dørene til hjemmene sine, andre drakk vermut i barene, og i alle gatene i landsbyen, denne sommermorgenen, var det noen som stoppet oss for å presentere seg og hilse på faren min: «Jammen», sa en med humor, «skal du ikke presentere oss for barna dine?», «i dag er du endelig i godt selskap», sa en annen, «som de ligner på deg!», kommenterte flere andre. Vi gikk sammen med den siste pasienten som ankom sykehjemmet, en stor nyhet i en liten landsby i Sierra Norte i Madrid. Den dagen vi besøkte ham for første gang, hadde min far tilbrakt en uke i sitt nye hjem, rehabiliteringssenteret El Hayedo, og hadde benyttet anledningen til å besøke alle smugene i Montejo de la Sierra før han mistet evnen til å gå. Han hilste på naboene med de få ordene han hadde igjen, og brukte en del av lønnen sin på å drikke brus mens han leste avisen, om mulig «Marca» (TN – Spanias daglige sportsavis).

– Hvem er det, pappa? – spurte jeg ham når noen henvendte seg til oss og hadde en samtale med ham gjennom oss.

– Jeg husker ikke – han svarte med et tomt blikk, men sa høflig farvel til vedkommende.

Da vi kom inn i butikkene, på en liten benk, i et typisk bakeri, kalte alle ham ved hans navn, og de merkelige blikkene fra andre, som anklaget ham så mye i Madrid, ble her konvertert til barmhjertighet, som om hele landsbyen var viet til oppdraget med å ønske pasienter med Huntingtons sykdom velkommen.

Vi spiste smørbønner og mørbradbiff på en bar, det typiske, og feiret at eierne sa at faren min, den nye, den siste pasienten, kom og gikk gjennom Montejo slik han gjorde gjennom Alejandro Sanchez, hans livslange gate i Carabanchel. Med noen få snublinger og noen få feil, men uavhengig, vant til den landlige rutinen og hadde tilliten til å vite at han var på et sted som visste hva det hadde.

Da jeg gikk tilbake til senteret, så jeg imidlertid at faren min ble eldre samtidig som han var den yngste, ikke alltid i alder. På gårdsplassen artikulerte de fleste av pasientene ikke et ord, og buksene bulte fra bleiene. Inngangstrappen, som han med besvær klatret opp før han viste oss rundt i bygningen, var et forvarsel: ingen trafikk sammenlignet med den tilstøtende rampen der assistenter kjørte andre beboere opp og ned i rullestolene sine. I hovedsalongen kjempet noen få, de som var i det mest begynnende sykdomsstadiet, for ikke å skli av sofaen og havne på gulvet, mens nesten alle de andre, med hodet på skrå og siklende en evig ventende sikling på smekken, var bundet til stolen, til lenestolen, til klokkeviserne. De okkuperte en plass, men ikke noe sted i det hele tatt. Senterets assistenter hilste nedlatende på min far og spurte ham, med samme kjærtegn som Montejanos, om han «ikke hadde tenkt å introdusere barna sine».

– Hva hjelper sykepleieren deg med, pappa?

– Jeg vet ikke, jeg husker ikke.

I fellesrommet tok kameraten en lur med hender og føtter bundet fast og beskyttet mot sengegrindene med skumgummi, puter og doble laken. Han hadde en skallet flekk på bakhodet og blåmerker med sår over hele kroppen. Han sov, men beveget seg hele tiden. Han var koblet til to maskiner, en for å spise og en for å puste. Faren min pekte på sengen sin, han hadde også sår, men var ikke koblet til noe ennå. Turen rundt på sykehjemmet var som å kaste kortene og lese linjene på hånden hans.

Den dagen skulle han ha et grundig stell: hårklipp, negler, barbering og tanntråd. Vi ville ikke at han skulle gå glipp av det, man vet aldri når man trenger å være helt presentabel, selv om det er på et rehabiliteringssenter der han skulle tilbringe resten av livet som ufør. Vi dro før solen gikk ned, med en solnedgang som skjulte seg mellom utsikten over residensen, Sierra del Rincón i bakgrunnen, de fattige sierraflisene, den vedvarende lukten av smørbønner som ble tilberedt til neste dag. Da vi skulle dra, ble vi fulgt til døren av hele teamet av ansatte på sykehjemmet, min far med et stort kyss og andre pasienter, de som kunne, og de etterlot seg et vakkert bilde av deres kjærlighet bak murene. Landsbyen var allerede stille da portforbudet lød på sykehjemmet, besteforeldrene spurte «og hvem tilhører du?», de få barna unngikk løse hunder med syklene sine. 

Det kunne ha vært et godt sted å bo.