I totalt mørke ligger en halvnaken kropp dekket av et tynt papirteppe på en båre midt i det rektangulære rommet. På veggene henger bilder med infografikk som oppsummerer fordelene med kollagen, tryptofan og ginseng. En vekt i hjørnet og et konsultasjonsbord med flere skuffer kompletterer rommet.

En kortvokst kvinne banker på døren, og når hun åpner den noen centimeter, kommer lyset tilbake i rommet, som nå reflekterer sin kalde hvithet på gulvet, veggene og de få møblene. Kvinnen kommer inn, og fra skuffene på bordet tar hun ut noen konvolutter som hun åpner som om hun åpnet en blomst med de ytre lagene til overs. Litt etter litt stikker hun nålene inn i de ulike kroppsdelene som ligger på båren, mens hun måler opp stedene og ordene hun ledsager arbeidet sitt med. «Denne», sier hun, med henvisning til den hun plasserer i pannen, «er for dårlige tanker», «denne», fortsetter hun med den hun plasserer på halsen, «for usikkerhet», og «den siste», som hun stikker bak på håndleddet, og som regnes som den tiende, «lindrer tristhet.»

– Er du rolig, Luis? – spør naturmedisineren.

– Ja – svarer han, ikke rolig. 

Den korte damen, som måler ordene, bevegelsene og arbeidet sitt, smiler, berører ham på skulderen som et tegn på tillit og åpner døren igjen for å gå ut; akkurat nok til å slippe lyset inn slik at klienten kan se kroppen sin med nåler som sitter fast i forskjellige punkter. Han utnytter disse sekundene til en mental gjennomgang: «den for angst, besettelsen i ørene, klarheten i føttene, den for jeg vet ikke hva jeg skal prøve for å få alt dette til å forsvinne».

Stillhet og mørke. Rytmisk pusting. «Husk å telle sakte til tre når du puster inn og seks når du puster ut», hadde damen sagt til ham rett før hun gikk. Men han finner ingen behagelig stilling, nålen i nakken plager ham, selv om den ikke gnisser mot hodegjerdet. «Det er nå man skal være redd», husker han. 

Mellom båren og dens grenser, dette rommet, mindre enn en meter, i hodet hans hele verden: en reise gjennom ørkenen uten vann, et skipsforlis i Stillehavet, tigre som omringer ham i et bur, på kanten av et stup uten vei tilbake, sannsynlighetsberegninger, 50 %, et sverd som stryker mot såret som alltid er åpent i hodebunnen.

Å puste er av og til et anker blant så mye utemmet tidevann. Sinnet hans har blitt en merkelig, fremmed enhet. Når han tar inn luft gjennom nesen og blåser den ut gjennom munnen, føler han at han i det minste har kontroll over noe så grunnleggende som å holde seg i live. Resten får fritt spillerom: muskelspenningene, den sammenbitte kjeven, tårene som for lengst har sluttet å tie. Han klarer ikke å reise seg fra båren, eller i det hele tatt bevege seg noe særlig. Nakken er stram, men det er også pannen, føttene, håndbakene og nakken. Han kjenner hver enkelt nål stikke som en lighter millimeter fra huden. Han knytter fingrene, han har igjen glemt å puste, hans eneste utvei. En, to, tre. Én, to, tre, fire, fem, seks. Det går for fort. En tanke sniker seg inn mellom toeren og treeren. Begynne på nytt, kaste anker.

– Jeg orker ikke mer! – roper han mellom fire og fem den tredje gangen han prøver å få litt ro – hjelp!

Den korte damen åpner døren igjen, men denne gangen ikke så forsiktig og ikke bare noen centimeter. På båren, som nå er fullt opplyst av lyset fra gangen, vrir den halvnakne kroppen seg i smerte, men nålene gjør ikke vondt.

– Jeg vil ikke være her!

Den lille damen henter en høy krakk, setter seg ved siden av båren og fjerner forsiktig nålene.

– Her, i dette rommet?

– Nei, i Madrid, i Spania. 

– Og hvor vil du dra, Luis?

Han retter seg opp og ser på veggen og prøver å projisere et sted gjennom den som kan gi et svar: et land der usikkerheten ikke gjør vondt, en by der du ikke blir gammel, en solnedgang som får deg til å glemme minnene dine, et sted der du kan være alt før alt tar slutt.

– Ingen vil følge deg i din flukt – sier kvinnen med ømhet og måler hvert ord – nå må du velge om du vil flykte alene fra det som ikke finnes, eller kjempe sammen med det du har, det du vil ha og det du fortjener.