Kapittel 19
SKRIV DET IGJEN, SAM
Jeg våkner gråtende noen timer etter at jeg har lagt meg og grått. Den første foten på gulvet, etter å ha ligget en stund med øynene åpne og ubesluttsom, er helt nummen. Spiller det noen rolle at gulvet er kaldt? Hvor lang tid tar det før jeg kan legge meg i sengen igjen? Må jeg komme meg ut av den?
Vertikalitet. Et merkelig vesen som allerede tilhører meg, presser seg fra halsen til magen og trykker hele brystet sammen. Den vet hvor knappen er som aktiverer tårer og skrik, ikke den som aktiverer hulking eller milde ord. Denne skjelvingen er en god nok unnskyldning for å dra til legevakten igjen.
Flisegulv som slutter der en avskallet hvit vegg begynner. Et lite vindu med gitter skiller dette rommet fra en gårdsplass full av maskiner og et fall fra fjerde etasje. Jeg sitter, alene, med hodet fullt, på et plastsete foran en skjerm som avfyrer alfanumeriske koder etter en skingrende lyd. Jeg er, på venterommet og inntil vakthavende psykiater godkjenner benzodiazepiner, EHK7. Jeg ser mot hjørnet der to rettvinklede vegger møter taket og begynner å snakke:
Hei! – sier jeg til intetheten – Hei! – insisterer jeg, reiser meg opp og ser aggressivt mot meg.
Ingen svarer, men jeg vet at han må være i nærheten; jeg legger merke til sporene hans, tiden han bruker på å forandre rommet mitt, litteraturen om det andre kaller depresjon.
Hei – sier jeg igjen og roper i alle retninger som jeg antar at han ser meg fra – svar meg, ellers slutter jeg å posere!
Hvem er det du snakker til?
Med deg!
Og hvordan vet du at jeg er her?
Fordi du også er meg.
Ikke akkurat, jeg skriver bare denne historien.
Som er vår.
Psykiateren kommer ut av kontoret sitt og ber om fem minutter før han går inn i konsultasjonen.
Har du noe imot at jeg henter kaffe? – spør legen, som blir overrasket over at vi nekter.
Han smeller igjen døren og går tilbake til kontoret sitt.
Hvis du kan skrive at legen ikke kommer til å hente kaffen sin… – sier jeg og ser meg rundt hjørnet igjen – hvorfor hopper vi ikke bare over alt dette? Angsten? Usikkerheten? – piper skjermen og EHK7 lyser opp – sykdommen.
Uten dem ville det ikke vært noen historie, du ville ikke eksistert slik du er. Uten dem ville jeg ikke skrevet deg.
La oss skape en ny fra bunnen av! Uten alt dette…
Jeg kan ikke, de viktigste tingene avhenger ikke av meg, de var allerede innskrevet – jeg sa, han sa, vi sa.
Do you have any comment about this section?
Go to the Forum section to share your reactions, opinions, comments or questions about the texts written by Luis in the section “Chronicle of a Fortune Foretold”.