Kapittel 18
JEG VILLE BARE HA EN KLEM
Jeg kommer tilbake til Spania etter et år, og det første jeg gjør er å ikke oppsøke ham. Jeg forstår, eller det vil jeg i hvert fall tro, at jeg har mange bedre ting å gjøre enn å treffe en person som jeg lenge har betraktet som en grønnsak, sengeliggende og uten engang å vite at jeg er personen foran ham, med alt jeg har å fortelle.
Det første er å møte noen venner, her og der. Å lete etter en jobb, et hus, å skryte av min erfaring med Amerika. Det tredje er å forsøke å gjenta det første og stadig finne på unnskyldninger for ikke å treffe ham, for å stikke av, som om det ikke hadde vært nok å tilbringe et år på den andre siden av Atlanterhavet.
Månedene går, og jeg drar ikke til pleiehjemmet der han langsomt har gått til grunne i lang tid. Han hadde vært død for meg lenge, og siden han nesten slo meg med sverdet, hadde jeg i årevis forsøkt å få ham til å forsvinne helt, som om det å begrave ham levende ville hindre meg i å arve ham.
Helt til han gjenoppsto. Nå er han hos meg for alltid, mer levende enn noensinne, og jeg skriver til «ham».
Emne: Jeg tror han ventet på meg
Hei, A.
Jeg vet at det er en stund siden vi har sett eller snakket sammen. Siden utskrivelsen har jeg taklet det å våkne om morgenen, angsten, gråten innimellom, de svarte fuglene, algoritmen min; jeg har ikke hatt noe «behov» for deg. Så jeg vil at du skal ta dette som en gammel venn som hører en sang som vekker gode minner eller besøker en by dere var i sammen og skriver til deg.
Til tross for årene, tre år nå, har jeg en tanke og en følelse som aldri forsvinner, en slags esoterisk teori som jeg ikke ville ha kunnet tro på en annen gang, men som jeg, siden den ikke forsvinner, gir den form, gransker og gjør den til min, som en dame som ber på sine knær med en rosenkrans i hånden og tror på ordene sine.
Da insektet som satte seg i brystet og hodet mitt begynte å bli mindre, kunne jeg se, med den klarheten som kommer av å komme ut av en depresjon, at faren min døde for å se meg for siste gang. Han ventet på meg helt til det øyeblikket, selv om han kunne ha gjort det når som helst ellers. Før jeg dro for å bo i Sør-Amerika, mens jeg var der, noen år senere. Men han døde fordi han visste at jeg var tilbake, at jeg ikke ville se ham, og fordi, jeg vet ikke, jeg skammer meg over å skrive det, han følte et behov for at jeg skulle gi ham en klem, et kyss, tilbringe den siste natten med ham.
Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette til deg, kanskje for å bekrefte at jeg ikke er gal som tror at en så syk person, uten tale, uten fornuft, uten evne til å holde lukkemusklene, var i stand til å gjenkjenne behovet for å føle sønnen sin med noen av sansene sine, hvis han hadde noen igjen. Kanskje for å be meg slutte å tro på spøkelser, på ånder, på religionen jeg aldri har trodd på. Jeg skriver til deg, sikkert fordi skyldfølelsen tynger meg, fordi sinnet, på jakt etter løsninger, er i stand til å tro og skape transcendentale figurer. Som myter ble skapt, som jeg nå mystifiserer min gamle mann.
Jeg er takknemlig for at du leser meg, og at det med det alene er nok for meg.
Hei, kjære.
Jeg vet ikke om jeg som psykolog kan svare deg. Vi kjemper for at psykologien endelig skal bli betraktet som en vitenskap. Men det finnes en overnaturlig ting som er så jordisk at jeg ikke kan slutte å tro på den, og den tingen heter kjærlighet. Du kan gjerne fortsette å kalle det esoterisme, men det gjør ikke jobben vår noen tjeneste.
Spøk til side, hva om jeg sa at han ikke bare ville ta farvel, men at han ville at du skulle begynne å ikke vende ham ryggen ved å dra? Men ikke bare ham eller sykdommen, men livet ditt! Han ville sikkert at du skulle vite at sverdet, Damokles, hadde mange ting å fortelle deg om ham, men fremfor alt om deg.
Nå er du endelig i livet, og det er ødelagt, men det er ditt. Og hva er vel en større kjærlighetshandling enn at en far for andre gang gir deg livet? Jeg kan forestille meg all skyldfølelsen og angeren som følger med disse tankene. Det er mye dritt der som vi allerede har sett kjære, men det er i det minste noe, noe mer enn å stikke av.
Nyt å tro på denne siste kjærlighetshandlingen, for i motsetning til hva som sies, varer denne kjærligheten evig.
Ikke slutt å skrive til meg, vær så snill.
Do you have any comment about this section?
Go to the Forum section to share your reactions, opinions, comments or questions about the texts written by Luis in the section “Chronicle of a Fortune Foretold”.