Kapittel 22
I GODE OG ONDE DAGER
Allerede før de fleste av gjestene ankom, da jeg var alene ved alteret og gikk gjennom ordene som var skrevet ned på et ark som allerede var krøllete av nerver, var han allerede der, på en stol blant hundre tomme stoler. Før han uttalte «vi er alle samlet her i dag», kunne jeg se ham i salen mens han beveget seg krampaktig, sparket til personen foran seg og flekket dressen med en sikkel som ikke så ut til å ville falle av i det hele tatt. Før søsteren min i hvitt kom inn, og han snudde seg rundt, falt i gulvet og reiste seg av seg selv, som om ingen hadde sett brudens far svinge og falle flere ganger. Før alt dette var han også allerede der og så på meg.
– Vi vil at du skal være vår seremonimester – ble jeg spurt, og dette var det første før.
Drakter og kjoler sitter på hvitmalte trestoler der det henger fargerike blomsterpotter. Brudgommens familie tar opp de fleste av dem, min far tar opp alle sammen. Mange vinker til meg, og andre kommer bort for å tchin tchin med ølen min, den som hjelper meg å roe nervene, den som forfrisker meg på denne solfylte gårdsplassen i begynnelsen av juli og den som gjør ham mer uklar, nå som bevegelsesforstyrrelsen hans ikke bare plager meg, men alle gjestene som ser ut til å bagatellisere den.
Når brødrene til den kommende ektemannen dukker opp med gifteringene, står hele publikum stille og ser på den ømme scenen der ekteparet snur seg rundt og venter på ringen som skal forene dem for alltid. Min far, derimot, som stirrer på meg med et tomt blikk, begynner å lage tvangslyder med strupen, river av seg PEG-slangen og begynner å gå nedover midtgangen mot brudeparet, mot alteret, uten at noen sier noe til ham.
– Ta imot denne gifteringen som et tegn på min kjærlighet – sier søsteren min, som nå voktes av faren min som vakler bak henne med blikket rettet mot meg.
– I kraft av den makt som er gitt meg, erklærer jeg dere nå for rette ektefolk.
Publikum applauderer. Brudeparet går hånd i hånd nedover midtgangen mellom stolene, og stopper av og til for å gi hverandre et klapp på skulderen og en klem. Jeg tar ham igjen for å spørre hvorfor han ikke blir til festen, som gjenstår å feire, men han forteller meg at han bare kom for å minne oss på hvem vi er, men fremfor alt fordi han ikke ville gå glipp av «du kan kysse bruden».
Do you have any comment about this section?
Go to the Forum section to share your reactions, opinions, comments or questions about the texts written by Luis in the section “Chronicle of a Fortune Foretold”.