Kapittel 21

HYPOKONDRI ER GREIT, TAKK

På noen få kvadratmeter ser det ut til at øynene hans peker mot en slags uendelighet, som om de var i stand til å gå utover veggene som omslutter oss. Kroppen hans vibrerer, svetter og gråter innimellom, men ikke slik vi gråter når vi har mistet noe, når vi er triste. Han gråter som en hund som har blitt adoptert ut av kennelen, men som ikke har glemt at han havnet der på grunn av overgriperen. 

– Jeg er også trist. Det er en utfordring å være mamma – sier jeg til ham i et forsøk på å avbryte den stille monologen hans.

Jeg rører om i kaffen og går gjennom alternativene våre. Det er mange flere enn vi hadde forventet, men han må ha trodd at det ikke var nok. Noen minutter tidligere, på genetikerens kontor, hadde han allerede vært anspent og utfordrende overfor legen, som om han helst ikke ville ha noen dose optimisme. Da han satt foran henne, hadde han ikke lent seg tilbake på stolen, og beina, som han av og til hektet med potene for å tvinge dem til å holde seg i ro, hadde ufrivillig avbrutt samtalen i form av et ufrivillig spark. Legen oppsummerte hva preimplantasjonsdiagnostikk var. «Luis», kalte hun ham og holdt hånden hans som stadig beveget seg. «Luis», insisterte hun nedlatende, «du kan bli far uten å ta testen». Det var gode nyheter.

– Toast, churros eller eggerøre? – spurte jeg ham flere ganger fra disken på en bar i nærheten av sykehuset. Han svarer ikke, han har vært stille i en halvtime og snakket med et pratsomt sinn og med en tvang i form av et Google-søk som allerede har gitt meg ledetråder om hans interne dialog.

– Luis – sier jeg til ham og prøver å delta i samtalen med seg selv når jeg kommer tilbake til bordet – kjære, du har ingenting, egentlig. Det er bare en skjelving. Temperaturen endrer seg. Jeg vet ikke helt. Det er jeg også. En klem.

Jeg prøver å få øynene våre til å møtes, men han ser ikke på meg, ikke til frokost heller. Hver gang han blunker, tror jeg at han kommer til å bli der, en seier for hjernen hans, utenfor er det ikke noe interessant igjen for ham. Jeg stjeler et stykke skinke fra ham til å begynne med og ender opp med å skrape hele tallerkenen hans for å bli ferdig. Han har ikke tatt kontakt med kelneren, verken når han kommer eller går. Teen har vært kald en stund. Jeg gråter også, men synet hans befinner seg faktisk i en uendelighet av nevroner som kjenner svakhetene hans, fortellingen hans, trådene han ikke klarer å nøste opp, men som sinnet, i et ansvar han tar på seg, skaper og løser opp. Jeg kan nesten se det i pupillene hans: kabelen til en øretelefon som lenge har ligget i en pose, en labyrint av grønne busker med ham i midten, en by full av mennesker, dyr, kjøretøy, røyk, lukter, kaos.

Vi går uten å snakke sammen, han går med mobiltelefonen sin, som ikke engang holder to sekunder i lommen, og nettopp derfor snubler han ved inngangen og faller med ansiktet først på bakken. Servitøren kommer raskt ut for å løfte ham opp, men han lar ham ikke gjøre det og ender opp med å dytte ham bort med en ørefik. 

Se! – roper han til meg – se! – sier han igjen og peker på mobilskjermen sin med en liste over «Første symptomer: fall, humørsvingninger, hukommelsessvikt…». – Jeg er allerede syk! Og hvis jeg er det, hvorfor skal jeg da bli far?

Do you have any comment about this section?

Go to the Forum section to share your reactions, opinions, comments or questions about the texts written by Luis in the section “Chronicle of a Fortune Foretold”.