Kapittel 14
DEN SISTE NATTVERD
Midt i trafikken som kjemper for å komme seg tilbake til sovebyene sine, presser ambulansene seg gjennom for å redde motorveien og nå frem til nødrampen i tide. Natten har nærmet seg sykehuset i timevis, men lysene og mørket i de små symmetriske vinduene fra tredje etasje og oppover gir hint om en fødsel, en ny sjanse, en død. I 404 snakker en sønn med sin far om livet, akkurat idet han er i ferd med å forlate det.
– En mann forteller historiene sine så mange ganger at han blir historiene – han sier til ham, som Will Bloom til sin far Edward – de lever videre etter ham, og på den måten blir han udødelig.
Den døende mannen svarer ham ikke, men den unge mannen smiler mens han husker slutten på Big Fish, nå som de begge spiller film og han har stjålet ideen om å ta farvel, ideen om å finne kontinuitet i sluttscenen, fra Tim Burton.
– Jeg skal skrive ned alt vi ikke gjorde sammen – og jeg tørker bort svetten hans som blander seg med noen av tårene mine – jeg skal fortelle om den gangen du så meg ta en røyk i smug. Og da du holdt hodet mitt over toalettet. Jeg skal skrive en historie om hvordan jeg dedikerte noen ord til deg i min avgangstale – sier jeg til ham, mens jeg føler meg rørt og prøver å holde ham fast så han ikke slår seg på grunn av de rykkvise bevegelsene – hvilke klær ville du gjerne ha hatt på deg? Forhåpentligvis kan du få fri fra jobben.
En sykepleier kommer inn og tilbyr meg noen laken og en pute, ser på morfinverdiene som synker i intravenøsen, og vrir på ansiktet mens hun lukker døren og tar farvel.
– Det er lenge siden dette var et liv – sier jeg og prøver å rettferdiggjøre noe som er mer enn berettiget.
Jeg gjør sofaen klar for natten, som om dette ikke bare skulle gjøre opp for nettene vi ikke tilbrakte sammen, men også for tiden han ikke kunne lære meg å barbere meg, eller tiden han ikke forklarte meg hvor ille det er å røyke. I kveld teller alle kampene jeg forbød ham å komme på, og alle gangene jeg ikke besøkte ham. Den kvelden, leser, begynte jeg å skrive hans udødelighet, og du er nå hovedpersonen.
Det var hans siste natt, og forhåpentligvis hans beste.
Dagslyset strømmer inn gjennom sykehusvinduene. Familiemedlemmer som kikker ut, antyder en fødsel, en ny sjanse, et dødsfall. Ambulanser kjemper seg gjennom trafikken på vei til arbeidsplassen sin. På rom 404 feirer en ny beboer at han endelig har kommet opp fra intensivavdelingen, tar imot blomster fra pårørende og lukker øynene halvveis for ikke å bli såret av solen som strømmer sterkt inn gjennom vinduet.
Do you have any comment about this section?
Go to the Forum section to share your reactions, opinions, comments or questions about the texts written by Luis in the section “Chronicle of a Fortune Foretold”.